Kan virtuell virkelighet hjelpe oss å finnes svaret på hvorfor vi velger å sitte i sofaen med en godtepose i stedet for å løpe i skogen? Hvorfor velger vi å slite ut planetens naturressurser og våre ansatte i stedet for å effektivisere arbeidsoppgavene med nye, digitale innovasjoner? Hvorfor risikerer vi helsen vår på risikable jobber, hvorfor godtar vi enkle forklaringer på vanskelige spørsmål, og hvorfor blir vi utbrente? Spørsmålene høres kanskje ikke ut som de har så mye med hverandre å gjøre, men for hjerneforsker og direktør for nevrovitenskap ved Spinview Global, Katarina Gospic, henger alt sammen. Alt fra hvordan vi lar oss styre av reptilhjernen som ser etter minste motstands vei, til hvordan den samme hjernen kan inspirere til uante innovasjoner i hverdagen.
Katarina Gospic
Født:
1984
Bakgrunn:
Med.Dr., PhD, i nevroøkonomi, beslutningstaking og følelsesregulering
Gjør:
Hjerneforsker, gründer, foreleser og forfatter. Katarina har 15 års erfaring med hjerneforsking og nevroøkonomi. I dag er hun direktør for sitt eget selskap, Spinview Global, som jobber med E-helse og Proptech. Hun har forelest innen og utenfor akademia de siste 15 årene. Hun er også forfatter av syv bøker.
Gospic disputerte i 2011 i emnet kognitiv nevrovitenskap med en avhandling om nevroøkonomi – hvordan vi regulerer følelsene våre, og hva som skjer i hjernen når vi tar beslutninger. Siden da har hun gitt ut sju bøker. Den siste boken, «Hjärnbalans», handler nettopp om hvordan vi kan finne balanse i en nettkoblet hverdag. I 2011 startet hun sitt eget konsulentbyrå, Brainbow Labs, der hun hovedsakelig jobber som forfatter, foreleser og konsulent. I dag undersøker hun blant annet hvordan hverdagen kan bli enklere og bedre ved hjelp av virtuell virkelighet (også kalt virtual reality, VR) ved Spinview Global.
Spinview har en digital plattform for VR/AR, og i løpet av intervjuet forteller hun om et prosjekt som handler om å skape virtuelle rekonstruksjoner av diverse typer bygninger – såkalte digitale tvillinger. Når vi treffer Katarina på kontoret hennes i sentrum av Stockholm, inviterer hun oss samtidig inn i Stockholmstrafikkens depot for tog, Älvsjödepån, som vi utforsker på bare noen få kvadratmeter. Som avatarer – digitale fremstillinger av oss selv – klatrer vi under sporene, leter etter mangler i farlige områder og sammenligner depotets virtuelle tvilling med skissene for avdekke hvor det bør utføres vedlikehold. Det er en svimlende opplevelse. Tanken er at man med denne tjenesten skal kunne forenkle og effektivisere arbeidet på potensielt farlige og utilgjengelige steder, og på den måten også kunne beskytte menneskene mot risikable arbeidsoppgaver.
– Fremtiden er allerede her, det er bare vi som ikke legger merke til det. Det sies at vi mennesker er reddere for forandringer enn vi er for å dø. Mange viser også motvilje mot denne typen tjenester fordi de vil beskytte sitt eget område. Det kreves dessuten en annen type kompetanse til denne typen jobber i dag. Men det er den digitale verden vi er på vei mot, vi må bare vite hvordan vi skal leve i den.
Tradisjonelt er det mange som har fryktet at nettopp VR på lang sikt skal påvirke oss negativt, fordi vi mister menneskelig, sosial kontakt. Er det noe i det?
– Jeg vil si at det i dag er helt omvendt, for teknologien har kommet så langt at vi kan omgås ved hjelp av avatarer i VR. Vi kan være vår egen, digitale tvilling, kan man si. Da blir det jo tvert imot en mulighet til å være sammen med andre på steder som er vanskelig tilgjengelig.
Virtuell virkelighet som hjelpemiddel på arbeidsplassen
Når vi snakker om VR, blir det fortsatt i stor grad forbundet med spill og dyrt tilhørende utstyr. Katarina mener utfordringen har vært å finne et bruksområde for B2B som kan være verdifullt for bedriftene. En av årsakene er at bedriftene ikke har fulgt med i tankeprosessen når det gjelder forståelse for hvordan teknologien kan skape helt nye muligheter, bedre kontorløsninger og forretningsmessig nytteverdi innenfor rammene av bedriftens kontekst. Det er også mye frykt knyttet til hvordan ny teknologi vil påvirke fremtidige arbeids-utsikter. Kort sagt: Vil jobbene våre forsvinne?
