Fremtidens arbeidsliv
Pandemien har forandret både hverdagen vår og måten vi arbeider på. Lunsjer med kolleger og jobbreiser er blitt erstattet med digitale kaffepauser og Teams-møter. Men har de nye rutinene kommet for å bli? Psykologen Niklas Laninge spår hvilke vaner som fortsatt kommer til å finnes etter corona og hvilke vi helst vil glemme.
At coronapandemien har hatt stor innvirkning på samfunnet og oss som individer, er nok de fleste enige om. Det seneste året har stilt store krav til raske omstillinger og i mangt og mye har vi måttet lære underveis. Vi har funnet nye måter å arbeide på – og til en viss grad også endret hvordan vi omgås. Den økende graden av hjemmearbeid har også påvirket helse og trivsel samt hvordan vi løser livets puslespill. Men kan vi allerede nå se corona i bakspeilet og fastslå hvilke av våre nye vaner som kommer til å bestå? Niklas Laninge, psykolog og ekspert på atferdsendringer, har ikke bare studert denne pandemien, han har også undersøkt hva vi kan lære av historien.
– Det har forekommet utbrudd av sykdommer tidligere, f.eks. sarsepidemien, men ikke i samme omfang som coronapandemien. Det har aldri skjedd så store svingninger i atferd som nå, og det er det mektig å se.
Mennesket er av natur ikke glad i endringer og det er vanskelig for oss å endre de vanene vi har hatt hver dag i mange år. Ifølge Niklas Laninge har vi også en tendens til helst å velge det som tjener oss på kort sikt.
– Vi vet at det er dumt å kjøpe mange nye ting, spise usunt og droppe trening, men de kortsiktige konsekvensene av en slik atferd er ofte positive. Det trumfer det store bildet og de langsiktige konsekvensene.
Hvis vi derimot kommer over den initiale terskelen, kan vår nye atferd bli en vane, som i eksemplet med digitale møter. Opplevde vi at det var mer tungvint å ha videomøter enn fysiske møter før corona – eller ville vi heller treffes? Trolig det sistnevnte. Ifølge Niklas Laninge tvang pandemien oss over en teknologiterskel.
– Det fantes allerede mengder av teknologi tilgjengelig, men vi hadde ikke tatt oss tid til å lære den fullt ut. Nå har vi trent såpass lenge at vi har fått rutine og merket at det slett ikke er så vanskelig. Jeg har støtt på organisasjoner som har bygd om kalenderprogrammet slik at alle møter er maks. en halvtime. Dette for å holde dem mer effektive og for at alle deltakerne skal kunne beholde fokus. Sånt elsker jeg! Derimot tror jeg at vi har funnet opp ting som er suboptimale, f.eks. digitale kaffepauser eller kick-off. Det er ingen som synes at det er gøy.
Også atferd som vi har investert i, kommer til å bli, tror Niklas Laninge. Det kan handle om det nye utstyret til treningsrommet hjemme, lunsjtreningsøkten med naboen eller garderoben som er bygd om til hjemmekontor. Vi er som regel ikke villige til å oppgi investeringer som vi har gjort i tid, energi, penger eller nye relasjoner.
Endrede arbeidsmåter og mer hjemmearbeid påvirker naturligvis også kontormiljøet og hvordan det optimeres ut fra våre nye behov.
– Jeg tror at bedrifter og organisasjoner vil tilpasse seg til en mer fleksibel arbeidsmåte, men de må stille seg spørsmålet: Hva vil vi optimere lokalene for? Er det for samarbeid eller skal kontoret primært være et sted der vi utfører oppgaver, treffer sjefen eller leverer inn kvitteringer? Vi kan likevel konstatere at det er mer givende hvis formålet er idégenerering, konseptutvikling eller å bare ha det hyggelig, sier Niklas Laninge.
For det er nettopp mangelen på kreativitet og sosiale interaksjoner som anses å være de største negative effektene av den nye digitale arbeidsmåten. Ifølge en undersøkelse* som Kantar Sifo har utført på oppdrag for Tele2 Företag, opplever mange at de savner kolleger og kunder – og at det er vanskelig å avlese stemning og gruppedynamikk under videomøter. Niklas Laninge er enig:
– Jeg kan med stor sikkerhet si at man mister kreativitet. Et digitalt idémøte kommer aldri til å trumfe et fysisk. Det digitale møtet er oppgaveorientert og mangler ofte menneskelig interaksjon, pluss at man lett feiltolker hverandre. Hvis arbeidslivet primært blir digitalt, tror jeg at det kommer til å være preget av en viss usikkerhet. Hva synes kollegene mine om meg? Er sjefen fornøyd med innsatsen min? Vi ser unektelig hverandre på digitale møter, men ”ser” vi virkelig hverandre? Jeg tror vi mister spontanitet når vi ikke treffes fysisk.
Kan vi til og med ha mistet litt av våre sosiale evner nå når vi ikke har truffet andre i samme grad? Må vi lære oss å bli sosiale igjen?
– En viss tid kan det virke brysomt når noen foreslår en kaffe en lørdag. Det kan føles overmektig å gå fra null aktiviteter til noe, sammenlignet med når vi hadde avtalt en rekke jobblunsjer og kveldsaktiviteter. Det skal bli spennende å se hvor vår terskel for sosial interaksjon går fremover.